Kry Frisør | Aldri før har en bildeserie betydd mer for Diana
16857
post-template-default,single,single-post,postid-16857,single-format-standard,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode-theme-ver-6.9,wpb-js-composer js-comp-ver-6.0.5,vc_responsive

16 Jan Aldri før har en bildeserie betydd mer for Diana

Diana.21882

LESERBREV: For Kry-gründer Diana Jakobsen betyr bildene til Årets frisør mer enn noensinne. Her forklarer hun hvorfor.

Hva skjer når det blir stille? Når lyden av din egen stemme forsvinner som et ekko inn i en fjellvegg? Hvordan forholder man seg til stillhet?

Hva gjør disse ekstremt travle livene og moderne livsstilene med oss? Det totale fraværet av stillhet og ro må jo tære på sinnet, på mange måter?

Vi ønsker å være i nuet, ekte og tilstede. Vi vil stoppe hurtigtoget, men er samtidig redd for å henge etter. Henge etter hva? Jaget etter likes, den perfekte statusoppdatering, bolledeigen, turopplevelsen?

Jeg har ikke glemt hvordan jeg forholder meg til stillhet, jeg har aldri lært meg det. Jeg har alltid blitt urolig hvis det ikke skjer noe. Handler konstant på impuls og elsker kraften og energien det skaper. Det å hjelpe andre, motivere, lære, trøste. Det er som dop, jeg klarte aldri å stoppe. Var det annerkjennelse, popularitet, bekreftelse? Mulig det var alt det, men i tillegg til at jeg bryr meg var det også en flukt fra å tørre å kjenne på stillheten. Hva skjer om jeg ikke påvirker, hva skjer om jeg trekker meg tilbake, ikke fullfører setningene?

diana-jakobsen.21936

For noen år tilbake skrev jeg en artikkel om råskap, å leve det livet du ønsker å leve. Oooops, det glemte jeg visst. Det var nesten flau lesning å se artikkelen igjen, og det sier mye om hvilken utvikling og endring vi konstant befinner oss i. Udefinert støy tar oss bort fra det vi skal drive med. Det skaper en avstand. Alt det perfekte skaper kun avstand.

Hvis jeg sier at lykken er å være hudløs, hva tenker du da?

Den 28. september 2015 stoppet livet mitt opp. Dette var dagen jeg fant min kjæreste mamma død. Med min datter på armen og en engel i magen gjorde jeg alt jeg kunne, men hun var allerede borte. Fortsatt, når jeg skriver dette, er det uvirkelig.

Borte, det er så endelig. Den stillheten som fanget meg blant ambulansepersonell og kaos… Det å kjenne på egen kropp at livet gir og livet tar på en slik måte er en påkjenning. Siden da har jeg kjørt hurtigtoget på full maskin, gjort alt for å unngå å kjenne på smerten, sorgen, savnet og ikke minst stillheten. Men man blir innhentet. Denne dagen tegnet også opp de store linjene. Hva vi er, hvorfor vi er og hvor vi skal. Det var og er en tung pris å betale for en slik lærdom. Det er dessverre i kontrastene vi lever. Det er her vi lærer og vi velger selv hvordan vi skal bruke det.

Jeg møtte Nadia og fortalte henne min historie og min ønske om å formidle på en litt annerledes måte, som en del av min egen helbredelsesprosess. Hun så noe og har på sin fantastiske, særegne måte klart å formidle mitt budskap på en nær og kunstnerisk måte. Og vi sitter sammen igjen med en serie som vi kan stå for og som vi er stolte av. Det har vært mange tårer for MUTE.

Jeg har deltatt i denne konkurransen flere ganger, men aldri før som hudløs. Tidligere er det en frisyre som har inspirert meg, et antrekk eller en lyssetting. Denne gangen falt det dypere, helt fra innsiden, som gjør det så personlig at dette er første gangen jeg viser det frem. Nakent. Roen og stillheten i bildene skal signalisere håpet. En tanke om at vi må ikke vise alle alt vi kan, vi må ikke være gode på alt, vi må tørre å være oss selv og slutte å sammenligne oss med andre. Da blir vi alle like. Vi må tillate stillhet i livene våre, tillate å stenge noe ute. Vi må være bevisste, ikke bare for oss selv men også for de som kommer etter oss. Vi har et ansvar.

diana-jakobsen-kry.21937

Å slå av lyden – MUTE – var et forsøk på å stenge verden ute. Men nå ser jeg at det har virket motsatt. Jeg ser verden, livet og meg selv på en helt ny måte.

Når man møter motgang og ikke minst sorg blir man så redd, som om kroppen gjør seg klar til krig. Beredskapsmodus. Jeg vil bare at det skal bli litt stille, i verden og ikke minst i hodet. Skru ned bakgrunnsstøy, slik at det blir enklere å huske hva som virkelig betyr noe. Fred. Sanden må få renne igjennom det trange timeglasset, og det tar den tiden det tar.

Et visst antall tårer skal og må ut.

Disse bildene har en historie, som er min, og prosessen har vært ren terapi. Det å tørre å stå frem, være annerledes, er skummelt, det å være ekte og naken er sårbart, skjønnhet lyser fra det indre når kropp og sjel er i balanse. Fred! Jeg har valgt å kalle bildeserien for MUTE. Stillhet er av og til alt man trenger.

Diana

Diana Jakobsen er nominert til prisen som Årets frisør for bildeserien. Den skal deles ut i februar neste år. Jakobsen er en av 16 som er nominert til prisen.