Kry Frisør | – Det er faktisk pappas skyld. Han er snill, kreativ, uredd og så er han alkoholiker
17488
post-template-default,single,single-post,postid-17488,single-format-standard,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode-theme-ver-6.9,wpb-js-composer js-comp-ver-5.5.4,vc_responsive

20 Nov – Det er faktisk pappas skyld. Han er snill, kreativ, uredd og så er han alkoholiker

Diana Jakobsen forteller åpent om bakgrunnen til hennes engasjement i Kirkens Bymisjon. – Pappa gikk fra å ha angst for å leve til ikke å ville dø. Da jeg ble mor sa han at han iallfall skulle leve til de kunne si bestefar. Så da lærte jeg dem å si det veldig fort. Foto: Victoria Finstad

Diana Jakobsen, kanskje mest kjent for Kry frisør, forteller endelig hvorfor hun engasjerer seg i de som ikke har det så greit.

I det siste har Diana Jakobsens salg av respekt-armbånd fått mye oppmerksomhet. Inntektene gikk til Kirkens Bymisjon.

Fredag formiddag møttes næringslivet på Kirkens Bymisjon i Bankgata for en applaus for innsatsen under årets TV-aksjon og en orientering om hva deres samlede bidrag skal gå til.

På ett av de mange fylte setene i rommet, sitter Jakobsen og smiler. Dette er en av sakene hun brenner skikkelig for. De små barna hennes pleier faktisk å kalle bymisjonen for “den andre jobben din, mamma”.

Avslører bakgrunnen

Hun reiser seg og snakker for de over 30 oppmøtte om hvorfor hun faktisk engasjerer seg så mye som hun gjør. En historie hun ikke har snakket så åpent om til hvermannsen tidligere.

– Mange har lurt litt på det. Og det er faktisk pappas skyld, sier hun lett og smilende, før hun fortsetter:

– Han er snill, kreativ, uredd og alltid med en spiss i kommentaren, og så er han alkoholiker. Jeg er mye av det samme som ham, minus alkoholiker.

Diana Jakobsen sammen med salgs- og markedsansvarlig i Kirkens Bymisjon, Sissel Qvam. Qvam har vært primus motor for næringslivfrokosten og arrangementet. Foto: Victoria Finstad

Et jag etter pappa

Jakobsen forteller om engasjementet, frustrasjonen, håpet og fortvilelsen rundt det å følge etter en pappa – eller en hvilken som helst relasjon – for å prøve å hente vedkommende opp fra en nedgående spiral.

– Jeg har fulgt etter ham, prøvd å være smartere, jeg har vært med ham og faktisk bodd sammen med ham på institusjoner. Blåkors var vel den minst hyggelige av dem alle, forteller hun både lett og alvorlig på samme tid.

På Blåkors bor det mange skjebner. Der finner man gjerne tunge rusmisbrukere, og hun var nødt til å spørre dem om det var vanlig at folk hadde med seg barna sine dit. Svaret var nei.

– På grunn av hans alkoholisme har jeg opparbeidet en egenskap der jeg ikke vet når jeg skal og bør gi opp, verken på noe eller noen. Og jeg har aldri gitt opp min far, forteller hun til Avisa Nordland.

Møte på likt plan

Da hun ble mor for første gang, syns hun det var vanskelig på mange måter. Hun forteller en historie om da hun gikk nedover Glasshuset med lille Hermine i barnevognen, så ny og fin.

– Da så jeg en, som jeg følte at jeg kjente. Han kjente sikkert ikke meg, men jeg satte meg ned ved siden av ham og så at han ble nervøs. Han skalv. Så sa jeg “se, er hun ikke kjempefin? Har du lyst å holde henne?”.

Mannen, som hadde hatt et tøft liv og antakelig var tungt ruset, skalv enda hardere. Så fikk han det lille barnet i armene.

– Da ble han helt stille. Tårene bare fosset nedover kinnene hans. Den historien han fortalte meg, den lovet jeg at jeg aldri skulle fortelle videre, men han hadde hatt det tøft. Og det lille barnet minnet ham på noe han selv hadde mistet.

Den sterke historien preger hele forsamlingen som hører på. Det er helt stille blant tilhørerne.

Nå er både Diana og pappa klare for å fortelle historien om hva Kirkens Bymisjon egentlig betyr for dem og deres familie. Foto: Victoria Finstad

Ble alvorlig syk

I mai i år havnet pappa til Jakobsen på sykehus. Det var ikke første gangen, men denne gangen tydet alt på at det skulle bli den siste.

– Denne gangen var det alvorlig. Det var lever og nyrer som sviktet. Jeg fikk beskjed om å ringe til brødrene mine og be dem komme til sykehuset, forteller hun rakrygget.

Hun fikk beskjed om at det bare var dager til han kom til å dø. Det var dessverre ikke mer å gjøre.

– Det var en følelse av lettelse der og da, som jeg ikke kan beskrive. Jeg unner ingen å ha det så vondt som min pappa over lang tid. Den ene natten jeg ikke klarte å dra hjem, ble jeg bare sittende der. Med pannen min godt klemt til brystet hans. Jeg klarte ikke å gjenkjenne om det var angsten for å bli foreldreløs som overskygget at det nok var best for ham å slippe, forteller hun til Avisa Nordland.

Jakobsen satt hele natten og holdt pappas hånd. Hver gang hun gikk ut av rommet og kom inn igjen, oppdaget hun at det ennå var en glød i faren. Kanskje han ikke var helt ferdig med livet ennå.

Men “enn hvis”

Etter hvert kom tankene “enn hvis”. Hva om legen hadde tenkt at løpet var kjørt fordi det dreide seg om en mann som hadde drukket et helt liv, selv om det kanskje ikke var tilfellet. Hva om dialyse faktisk var et alternativ?

– På morgenen fikk vi en ny nyrespesialist, som hadde lest gjennom alle pappas papirer. Han hadde kontroll. Han sa til pappa “du trenger dialyse nå, ellers dør du”.

Og slik gikk det. De hastet i vei inn til dialyse. Forrige søndag var de på søndagsmiddag hos pappa, som nå har vært alkoholfri i over åtte år.

– Jeg er ei skikkelig pappajente, som setter enormt stor pris på hans lærdom og fryktløse måte å tenke på.

Bak fasaden

Jakobsen er utrolig takknemlig for at hun får lov til å bidra med noe positivt for Kirkens Bymisjon.

– Jeg har ikke gått ut med dette før. Jeg har hatt et behov for å ta av Kry-kappen litt og vise at dette ikke er ei frisørdame som ønsker PR. Jeg har en relasjon til bymisjonen. Jeg ønsker at folk skal forstå at det ikke er lett, men det kan gå bra. Det dreier seg om de valgene man tar, smiler hun varmt og fortsetter:

– Det er viktig å skape verdi til mennesker når de ikke er i stand til det selv. Vi våket over pappa natt og dag, og flere ganger fikk vi høre at høre at pappa var heldig som hadde oss.

En golden retriever

Det viste seg også å være sant, for hadde Jakobsen og brødrene bare akseptert det som første lege sa, tror jeg ikke pappa hadde vært her i dag.

En skremmende tanke for datteren. Det ble grunnlaget for respekt-kampanjen hennes.

– Respekt er sammensatt av stavelsen “re”, som betyr nytt, og verbet “spectare”, som betyr å se. Respekt blir da å se forbi det ytre og ta deg tid til å se mennesket på nytt.

Da hun bodde med faren på en av institusjonene, var det en av brukerne som kalte henne for “golden retriever”. Hun forsto det ikke da, men nå skjønner hun at det er et av de fineste komplimentene hun noen gang har fått.

– En golden retriever dømmer ingen, den kommer logrende inn og er glad. Jeg dømmer ikke, jeg tenker ikke sånn. Og forhåpentligvis dyrker jeg fram nye golden retrievere i mine egne barn, avslutter hun.

https://www.an.no/kirkens-bymisjon/bodo/nyheter/det-er-faktisk-pappas-skyld-han-er-snill-kreativ-uredd-og-sa-er-han-alkoholiker/s/5-4-896152?access=granted