Kry Frisør | Bjørn (38) vokste opp på ulike barnehjem og ble voldtatt som barn: – Jeg ble tatt av barnevernet da jeg var ung
17634
post-template-default,single,single-post,postid-17634,single-format-standard,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode-theme-ver-6.9,wpb-js-composer js-comp-ver-6.0.5,vc_responsive

09 Jun Bjørn (38) vokste opp på ulike barnehjem og ble voldtatt som barn: – Jeg ble tatt av barnevernet da jeg var ung

Bjørn Labråten føler at på grunn av hans livssituasjon er det ingen som vil ha noe med ham å gjøre. Det er vanskelig å bli trodd og få behandling i helsevesenet og han synes det psykiske helsevesenet er altfor dårlig. – Jeg vil de skal rydde opp i det de har gjort feil. Istedenfor sitter jeg fast i fjerde klasse, sier han. Foto: Victoria Finstad

Av Victoria Finstad Publisert:06. juni 2020, kl. 11:52

Han vil så gjerne eie leilighet, ha jobb og ha tilbake familien sin. Torsdag fikk han komme inn i varmen et øyeblikk hos frisøren.

Det er 20 år siden han flyttet til Bodø nå. Bjørn Labråten (38) har levd et voldsomt tøft liv.

Han sitter og venter i Kry frisøBlir kars venteareal. Det er første gangen på nesten ett år at han skal få kjenne på hvor avslappende det er at noen ordner håret på ham.

– Jeg har vært her i 20 år, så jeg er ikke noen nybegynner i Bodø, sier han på utpreget oslodialekt, som han har bevart godt.

38-åringen forteller lavmælt hva han gjør om dagene. Han jobber nemlig i Kirkens Bymisjons prosjekt “I jobb”. Det er vanskelig å definere nøyaktig hva han egentlig gjør.

– Jeg jobber med litt av hvert. Det sjefen sier skal gjøres, det gjør jeg. Gressklipping, montere kjøkken, på kaféen, ramser han forsiktig opp.

Smell etter smell

Han sitter helt stille i frisørstolen. Nyter den lille smakebiten av omsorg.

– Det har vært veldig vanskelig, begynner han historien sin med.

– Jeg fikk ikke så mye mer enn fjerde klasse på skolen. Jeg ble egentlig tatt av barnevernet i ung alder, beretter han.

– Hva gjorde du etter fjerde klasse, da?

– Ingen visste hvor de skulle gjøre av meg, egentlig. Det ble bare krig.

I 18 år ble han flyttet fra institusjon til institusjon. Labråten forteller at han totalt har bodd på hele 18 institusjoner på de årene.

– Da jeg var elleve år ble jeg også voldtatt av en ansatt på barnehjemmet, sier han tungt.

(Saken fortsetter under bildet)

Bjørn Labråten sitter helt stille gjennom hele behandlingen, mens han forteller om sin forferdelige fortid i Oslo. Foto: Victoria Finstad

Uhell på løpende bånd

Øynene stirrer blankt ned i frisørkappen som dekker fanget hans mens han forteller. Iblant titter han opp.

– Jeg har vært en del i psykiatrien også. Jeg ble diagnostisert med bipolar lidelse, men i fjor først fant de ut at det var feil, sier han og forteller at han har gått på over ti medisiner for lidelsen han visstnok ikke hadde.

Det skulle vise seg at han har PTSD, kort for posttraumatisk stresslidelse. 

– Det har vært veldig tøft. Jeg har mistet familien min, jeg mistet ett barn i dødsfall og jeg har fire barn jeg ikke har noe å gjøre med, sier han tungt, med blikket stadig festet til kappen.

Ansiktet blir rødlig mens han forteller at han holdt den lille babydatteren sin i armene da hun døde, bare 19 dager gammel. Han fikk aldri noen å snakke med etter det. Sorgen er uutholdelig å bære.

Respekt for livet

Motgangen i livet, ingen skolegang og all krigingen innvendig førte ham til et dårlig miljø. Til rus- og gatemiljøet.

– Jeg har aldri tatt i en sprøyte før, og aldri satt noe rett inn i årene mine. Jeg er jo redd for livet mitt, jeg også. Jeg har selvfølgelig prøvd litt av hvert. Og så vil jeg jo helst bli sett opp til av mine egne barn, forteller 38-åringen.

Han vil så gjerne bli ferdig med fortiden sin, men forteller at det er vanskelig. Det å sitte fast i fortiden er utrolig tungt, særlig når fortiden er så forferdelig.

– Jeg sliter, sier han lavt.

(Saken fortsetter under bildet)

Det føles godt å bli ivaretatt, uten å bli dømt av noen, i frisørstolen. Nå sier Bjørn Labråten at han er på vei ut av miljøet og tenker på fremtiden sin. Frisøren er Sara Andorsen. Foto: Victoria Finstad

Men det siste året har han endelig klart å roe seg ned. Å komme seg ut av fjerde klasse innvendig. Det var jo der det ble bråstopp. Han ønsker seg skolegang og en fast jobb, men med søvnløse netter og mye uro er alt bare vanskelig.

– Jeg vet ikke om det er for sent, sier han og trekker på skuldrene. Stirrer rett frem, på speilbildet sitt.

Spesielt samarbeid

Kathrine Windsrygg, avdelingsleder for arbeid og aktivitet i Kirkens Bymisjon, forteller at “I jobb” gjør at brukerne vist for alle i hele byen at de faktisk gjør noe for byen sin. At de duger.

Bymisjonen søkte støtte fra Gjensidige-stiftelsen til et annet prosjekt. Da de fant ut at det var penger til overs var det lett å finne noe å bruke dem på. De ønsket å gi noe tilbake til næringslivet, og til Kry frisør, som har vært en god salong å ha i ryggen over flere år.

– Diana er veldig spesiell for oss. Da vi hadde litt å gi tilbake var det ingen tvil. Så har Diana en tendens til å ta litt av. Vi har fått mye mer enn vi har betalt for, ler Windsrygg takknemlig.

For salongen tar inn 31 arbeidere til klipp og hårvask. I vanlig åpningstid, slik at ingenting skal føles unormalt. Det er mye verdighet i det.

(Saken fortsetter under bildet)

Alle hos Kry har vært med på å klippe Kirkens Bymisjons arbeidere. Fra venstre står Peder Nordland, Diana Wilhelmsen, Elisabeth Lystad, Sara Andorsen, Camilla Bloch og Tonje Mari Johansen. – Jeg er så stolt. Vi har gjort det til et tema at de skulle få komme og forsvinne i mengden, sier Diana. Foto: Victoria Finstad

Blir preget

Frisørene får mange sterke inntrykk på den lille timen de har kunden i stolen. De har hatt timer hele uka, og en av damene kunne fortelle at hun ikke hadde vært hos frisøren siden 2008.

– Opplevelsen blir veldig sterk. Jeg var ganske preget i går da jeg kom hjem, men på en positiv måte. De historiene vi får er så verdt det. Når hun ligger i vasken, med øynene igjen, og jeg ser at tårene renner i det stille, sier Diana Wilhelmsen, daglig leder og eier av Kry.

– Der ser vi at lite også kan være mye. Vi er kanskje en overfladisk bransje, men vi må huske på de små tingene. De er vanlige mennesker, men forventer så lite. De er lette å glede, smiler hun.

Hun får ofte høre at et frisørbesøk også handler om psykisk helse.

– Det er mye nærhet og omsorg i at noen tar seg tid til en behandling, en vask og en massasje. Jeg tror mange har kjent på koronasveisen denne tiden, men her er mennesker som kjenner på koronasveisen hele året, sier Wilhelmsen.

– Det er noe vi alle trenger. Og Kry har vist ganske mange ganger nå at de bryr seg, avslutter Windsrygg.

Labråten går rakrygget og velfrisert ut av salongen, til solskinn og 17 varmegrader.

https://www.bodoby.no/bjorn-38-vokste-opp-pa-ulike-barnehjem-og-ble-voldtatt-som-barn-jeg-ble-tatt-av-barnevernet-da-jeg-var-ung/s/5-98-22907